Det finnes nå egentlig ikke så mange bilder av meg som trives best bak kameraet, men her langt inn i Åstdalen ikledd lokalprodusert vømmølsjakke og med noen få kuldegrader i lufta er jeg egentlig i det miljøet jeg trives aller best. Hvis det er med ei elgbikkje og gjerne en nyskutt elg, da er vi på toppen av lykkerusen. Der inne bodde jeg jo også mer eller mindre sammenhengende i bortimot 15 år. I ei koie uten strøm og med innlagt vann bare den delen av året som ikke tælan gikk for djupt :-) Den tiden var også fjellskogen og fjellet forskånet for dette evige turistmaset i store deler av året, og man kunne oppleve stillheten i ukevis. Utvilsomt noen av de beste årene av livet. Føler meg priviligert som har fått muligheten til å oppleve det.
Elgjakt og elgbikkjer er utvilsom det største i verden for min enkle sjel. Så mange opplevelser som det har gitt kunne jeg aldri forestilt meg før jeg begynte. Store okser, små kalver, gode loser, elendige loser. Elg som sprang som pokker og elg som tenkte de skulle ta meg. Situasjonene har vært utallige og noen unevnelige :-) Summen av det hele blir uansett enorm. Det blir som med Kvikk Lunsj, ingen over - ingen ved siden :-)
De siste 20 årene er hundeflokken utvidet med noen Basset Fauve de Bretagne. Gnistrende gode rådyrhunder som på diverse jakter rundt om i Norge og Sverige også har bevist sine kvaliteter på både hjort og dåhjort i tillegg til at de selvsagt jager hare og rev innimellom. Jeg er glad til om de dropper haren, men dette har man jo ikke helt kontroll på sjøl.